Atomavfall: Fortsatt ingen sikre løsninger?

Kjernekraft fører med seg risiko, og konsekvensene av et feilgrep kan være ødeleggende og langvarige. Likevel mener enkelte forskere at atomkraft er en del av løsningen.

Tekst

Kristine Lind

Atomkraft har vært brukt kommersielt siden 1950-tallet. Da dumpet russiske, amerikanske og engelske atomkraftverk avfallet i elver og i havet. Senere viste forskning konsekvensene av avfallsdumping; sykdommer, forurensning og død.

Visste du at atomavfallet som befinner seg i USA alene, inneholder nesten like mye energi som i hele verdens oljereserver? 

Atomkraft har vært en enorm ressurs for mennesket, men hvordan skal egentlig dødelig, radioaktivt avfall oppbevares i over 100 000 år frem i tid? For å svare på dette må vi først snakke litt om atomkraft, som utvinnes på atomkraftverk i en prosess der atomer spaltes ved fisjon og gir energi. Atomkraftverkene bruker varmeenergien til å fordampe vann som ledes inn i turbiner og får generatorer til å produsere strøm. Uran er et av metallene som brukes i prosessen, og energien i en liten pellet uran tilsvarer energien i 800 kilo kull. Atomkraftens fordel er at det slipper ut minimale mengder drivhusgasser, er uavhengig av gunstige værforhold, og er svært effektivt. Men ulempen ved atomkraft er omfattende. Det er ikke bare varme som er resultatet av splittingen, men også radioaktiv stråling. Dette medfører i første rekke en risiko dersom noe galt skulle skje i reaktorene under energiutvinningsprosessen eller testinger, slik som det gjorde i Tsjernobyl-ulykken. Selv om dette skjedde i 1986, er det fortsatt flere millioner mennesker som lever i områder utsatt for radioaktiv nedbør tilknyttet kraftverket. Området rundt kommer til å være radioaktivt i minst 20 000 år til. Dessuten er atomkraftverkene dyre og tungvinte å bygge.

Enorme mengder med avfall

Den største problemstillingen er knyttet til avfallet. Metall anvendt i kraftverkene brukes i maksimalt åtte år, før reaktorene ikke utvinner mer energi fra det. Samtidig sender metallet ut radioaktiv stråling i opp mot 100 000 år. Hvordan skal vi lagre store mengder dødelig avfall i så lang tid, med garanti om at det forblir uforstyrret? 100 000 år er ufattelig lenge. Spoler vi tilbake så mange år, var Europa i en istid, og menneskerasen hadde ikke satt fot på dette kontinentet. Aldri har mennesket bygd noe som har vart så lenge: Tempelet Göbekli Tepe i Tyrkia er til sammenligning 12 000 år gammelt, Stonehenge er rundt 5000 år og de eldste pyramidene 4600 år. Forhåpentligvis er dagens teknologi bedre enn for flere tusen år siden.

Atomkraft har vært brukt kommersielt siden 1950-tallet. Da dumpet russiske, amerikanske og engelske atomkraftverk avfallet i elver og i havet. Senere viste forskning konsekvensene av avfallsdumping; sykdommer, forurensning og død. som ga behov for sikrere løsninger. Mange alternativer ble diskutert, og noen av disse dreide seg om skyte avfallet ut i verdensrommet, sende det til avsidesliggende øyer eller ned i dyphavsgroper. Ingen av disse var verken økologisk eller økonomisk gunstig nok for å være gjennomførbare. Så hva er kriteriene for en optimal løsning? Med tanke på tidsspennet stoffene må holdes isolert og uforstyrret, må den være permanent. Den skal ikke trenge overvåkning, og kunne motstå jordskjelv og tsunamier. 

Ikke nok forskning

I Finland er det lite jordskjelv og ekstremvær, så på Olkiluoto bygges verdens første permanente oppbevaringssted for atomavfall for lagring av 6000 tonn i kobbersylindre. Når konstruksjonen ifølge planen blir ferdig rundt år 2025, skal det bestå av et tunnelsystem på 60-70 kilometer, 420 meter under jordoverflaten. Dette skal fylles opp og forsegles for godt. Kobbersylinderne finnene skal ha atomavfallet i, har vært et tema blant flere miljøbevegelser, spesielt i Sverige. Dette fordi holdbarheten på kobberet fortsatt ikke er bevist, og undersøkelser viser at den er mye kortere enn industrien gir inntrykk for. Kobberet vil bli påvirket av både varme og radiasjon fra avfallet, som kan eskalere korrosjonsprosessen. I 2018 ble dette diskutert i Sverige, hvor det hadde blitt utviklet en metode å oppholde atomavfallet på, ganske lik som i Finland. Miljødomstolen anbefalte den svenske regjeringen å ikke innvilge søknaden om satsing på prosjektet, før det finnes data på at kobbersylinderne ikke vil lekke. 

Finland: Tunnelene som bygges skal være ferdige i 2025, og de skal befinne seg 420 meter under jordoverflaten.


250 million år gammelt salt

I Texas testes deponering i underjordiske saltforekomster, ettersom de er ganske stabile. Saltforekomstene i New Mexico-ørkenen ble kreert for 250 millioner år siden, da en sjø dekket innsiden av kontinentet. Sjøen tørket opp og massiv salt lå igjen under flere lag med stein. Dette flyter og deformeres noe, men ved sprekker fra jordskjelv ville saltet kunne fikse skadene. Som de fleste andre løsninger er heller ikke denne perfekt. Under høyt press og temperaturer under overflaten, vil salt kunne bli mer porøst og eventuelt slippe inn vann som kan ta med seg det radioaktive avfallet. Et annet underjordisk alternativ som testes ut, er borehull med dybder på 5000 meter. Avfallet vil forbli uforstyrret, og er økonomisk nok til at de fleste land kan gjennomføre det. Grunnvann på denne dybden har null oppdrift, så det utgjør ikke et problem. 

Hvor blir avfallet gjort av mens det avventes en langtidsløsning? 

I Norge plasseres avfallet i små sylindre som senkes under vann under nedkjøling, noe som funker bra ettersom vann isolerer strålingen. Etter nedkjølingen blir sylinderne tatt opp, og plassert inne på et tørrlager. Avfallet fortsetter å sende ut varmeenergi de første årene, så kjølesystemet må alltid fungere. Ved teknisk feil vil kjølingen stanse, vannet bli varmet opp, fordampe, og den radioaktive strålingen slippe ut. Dette skjedde i Fukushima i 2011. 

Dårlig sikring av av avfallet kan også gjøre et land sårbart for terror. Det vil påføre enorme skader på store områder hvis et lager angripes, og selv lageret på Kjeller kan være for dårlig sikret. I 1999 hadde Natur og Ungdom en aksjon hvor aktivister klippet seg gjennom gjerdet, og tok seg opp på taket til anlegget. Selv om det i dag hevdes at sikkerheten er bedret, kan man stille spørsmål ved om det er godt nok. Dersom noen får tak i avfallet, kan det lages “skitne bomber” som kan føre til at store byer og områder må evakuere i flere årtusener.  

Gjenvinning?

Noen land velger å resirkulere atomavfallet siden det befinner seg store mengder energi i det, og dette forkorter også levetiden til de radioaktive stoffene. Dette gjør kanskje at mange tenker vi burde resirkulere i større grad, men heller ikke dette er uproblematisk.De vanligste reaktorene er ikke avanserte nok til å behandle så urene metaller. Likevel er det mulig å resirkulere atomavfallet ved å fjerne avfallsstoffene, noe Frankrike, Japan og Russland har ressurser til. Dette kan være fordi atomkraft er deres hovedkilde til energi, slik at de har prioritert finansiering av problemet. Mange land har flere andre energikilder, så de har trolig valgt bort denne kostnaden, men det er også politisk uenighet og usikkerhet. Pengebruk på mer avanserte reaktorer gir en antydning om at atomkraft er en langtidsløsning. Dette gir feil signal når politikere og miljøorganisasjoner jobber for å få fjernet kjernekraft. I tillegg er det en risiko for lekkasje ved gjenvinning av atomavfall, noe som har skjedd flere ganger i Sellafield i Storbritannia. 

Radioaktivt avfall havnet i havet og ble ført med strømmene mot norskekysten og Barentshavet. Dessuten er det slik at selv om levetiden på radioaktiviteten forkortes, øker selve mengden avfall enormt. Dette er svært problematisk i et miljøperspektiv, ettersom det ikke vil være lagringskapasitet. I Russland har de til og med dumpet avfall i naturen fordi reprosesseringen økte mengden avfall i en så stor skala at de ikke hadde mer plass. I sum kan resirkulering ses på som en ressurs for kjernekraftindustrien, men et helseproblem for miljøet. 

30 % av verdens karbonnøytrale energi

Eksperter og forskere mener, på tross av disse problemstillingene, at atomkraftverk kommer til å spille en nøkkelrolle i tiden fremover. Dette er fordi vi står midt i en klimakrise, og atomkraft utgjør 30% av verdens karbonnøytrale energi. Natur og Ungdom mener at man må se på andre fornybare energikilder, selv om atomkraft er en energikilde uten store utslipp. Et ressurssterkt land som Norge bør fremme fornybar energi hentet fra naturen, og det er disse energikildene vi må utvikle og forbedre. 

Før løsninger som sikrer dette avfallet 100% trygt er på plass, vil avfallet alltid være en enorm fare for mennesker, natur og fremtidige generasjoner. Man kan ikke løse et problem ved å skape et problem som er enda større.