En mann poserer inne i vandrehallen på Stortinget.

AKTIVIST: Rasmus Hansson fra Miljøpartiet De Grønne stiller større krav til aktivistene nå som han sitter på Stortinget selv. – Det hender jeg tenker at nå må dere faen meg se å få ut fingeren og gjøre noe!. Foto: Matilde Solberg Clemetsen

Aktivisten på tinget

Et brennende engasjement for natur og miljø gjorde at Rasmus Hansson ble satt i fengsel. Nå sitter han på Stortinget, noe som har vært minst like overraskende.

Tekst:

Martin Gukild

Du har levd et svært engasjert liv, hvordan begynte det hele?

– Inngangsporten var tidlig i ungdomsårene. Jeg kommer fra en samfunnsengasjert familie så det å engasjere seg var helt naturlig. Det kombinert med at jeg er en naturfyr, som enkelte år har tilbragt flere netter i sovepose enn i seng. Tidlig i min politiske modning kom det klart for meg at den viktigste problemstillingen var miljø.  

Hva var det første du engasjerte deg i?

– Da jeg var 16 år gammel fikk jeg ikke lov å være med på Mardølaaksjonen av mamma, så jeg kompenserte da med noen forsøk på miljøaksjoner i Oslomarka. Som forsåvidt var noen av de første miljøaksjonene i Norge. Også ble jeg med i Natur og Ungdom.  

Du er utdannet vitenskapsmann, hvorfor ble det slik?

– Det var en kombinasjon av tilfeldigheter. Jeg tenkte å studere historie og litteratur og filosofi, men endte opp med isbjørner. I ettertid er jeg veldig glad for det. Det er for lavt kunnskapnivå i norsk samfunnsliv, og i miljøbevegelsen, om hvordan livet på jorden er skrudd sammen og hva som er forutsetningene for at det skal fortsette å eksistere. Det er jo det vi i bunn og grunn snakker om.

Det skal selvfølgelig ikke være 60 prosent biologi på skolen, men jeg blir ganske forferdet her på Stortinget – hvor jeg tipper jeg er den eneste biologen – over hvor mange folk i sentrale posisjoner i norsk samfunn, som virkelig ikke skjønner elementær biologi, økologi og evolusjon. Det kan høres nerdete ut, men det fører til at det tas avgjørelser som totalt undervurderer verdier og konsekvenser for natur og miljø.  

Du har lenge vært politisk interessert, men ikke i noe politisk parti – hva fikk deg inn?

– Jeg har jo aldri hatt noen karriereplan. Jeg har hoppet på tog som har kommet susende, og sett hvordan det har gått. Det har vært den eneste planen, og det har vært gøy.

Det man kan si hele tiden har vært den grønne tråden, det er at jeg alltid har vært, på forskjellige måter, miljøaktivitst.   

Hvis noen for 15 år siden hadde sagt til deg at du var på Stortinget, hva hadde du tenkt?

– Det hadde jeg ikke trodd på! Man kan si at jeg er en forundret stortingsrepresentant. Jeg taper gjevnlig avstemninger på stortinget med 1 mot 100. Og hvis det er slik at jeg ikke har gjort det på noen uker så tenker jeg at jeg må skjerpe meg.  

Har ditt syn på aktivister endret seg etter at du kom inn på Stortinget?

– Ikke vesentlig. Men det blir litt mer nyansert når folk du har ropt til på 100 meters avstand blir arbeidskameratene dine. Du blir jo påvirket av det. Når det gjelder miljøorganisasjonene og aktivistene, så mener jeg jo at de har en svært viktig rolle nå, i enda større grad enn da jeg jobbet der selv. Så om noe så er jeg enda mer positiv, men kanskje enda mer kravstor. Det hender jeg tenker at nå får dere faen meg se å få ut fingeren og gjøre noe!  

Du var svært sentral i Altaaksjonene for noen tiår siden, hva gjorde du der?

– Det var ganske omfattende greier. Jeg var lenkesjef og hadde ansvaret for å organisere de som satt i lenker oppe på vidda i flere dager, i 36 kuldegrader. Holde folka varme og at de fikk i seg mat, mens mange var redde og noen var syke. Og samtidig sikre at det ikke skulle være voldelig og vi skulle vise respekt for politiet.

Det var jo mye arbeid i oppkjøringen til det hele. Alt fra å dra til samvirkelaget og kjøpe skipskjetting, få det fraktet og skåret opp og lage låser. Det var en svær operasjon. Jeg holdt jo på med det omtrent på fulltid i flere år. Fram og tilbake mellom det og studier. Svei nok av et halvt studielån på det hele.  

Hvorfor havnet du i fengsel?

– Vi blokkerte veien som gikk opp til der demningen skulle bygges, så det jeg satt i fengsel for var å bryte Veitrafikkloven. Jeg var med å hindre offentlig ferdsel. Så fikk jeg en bot, men jeg ville ikke betale noen bot – jeg syns jeg hadde gjort noe fornuftig. Jeg mente staten tok feil, og da ville jeg hvert fall ikke betale staten for å slippe å straffe meg. Så jeg syns det var helt streit å sitte i fengsel. Jeg har jo en viss tendens til å gå til ukjente ting med nysgjerrighet, så det var greit nok.  

Hvordan opplevde du det hele?

– Det å sitte i fengsel var nok en veldig verdifull opplevelse. Kulissene var helt storslåtte. Jeg satt i landets eldste fengsel, Oslo kretsfengsel, som hadde bøyde dører og tykke sprinkler, skikkelig middelalderfengsel. Jeg nektet dessuten å arbeide i fengsel, så jeg var innelåst hele dagen.

Det som gjorde mest inntrykk var de jeg satt sammen med. Det var mordere, smuglere og skapsprengere. Det første jeg lærte var at det tøffeste i fengselverden var det å være skapsprenger. Det er sånn at man ikke spør folk hva de satt inne for, men man skulle finne ut av det likevel. De aller fleste, når man spurte hva de satt for, de sa «skap», og det å sitte inne for skap, det var stas.

Ingen skjønte bæret av hvorfor jeg var der. Dette var jo folk som mer eller mindre hadde ødelagte liv. De hadde gjort hårreisende ting, og mistet kjæreste og familie og hadde ikke noe å komme ut til. Så på den måten har ikke jeg sittet i fengsel, jeg har bare vært på besøk. Det var veldig lærerikt, jeg fikk et kikkhull inn til en annen verden. Men det var jo overhodet ingen belastning eller noe sånt.  

Hender det at du savner å ikke sitte på Stortinget?

– Jeg har jo hver eneste dag lyst til å la være å ta på meg dress. Jeg gleder meg til å putte mitt siste slips i kjøttkverna. Men det skjer ikke med det første. På slutten av det jeg har gjort i livet, om man vil kalle det en karriere, som har vært fryktelig spennende. Å da få slengt til seg å være parlamentarisk leder på Stortinget – da er det bare å takke og bukke. Jeg tenker innimellom at det er rimelig urettferdig at hele det politiske Norge tråkker år etter år i organisasjon og partiapparat, partipyramidene, og kommunestyrer og alt mulig, så spaserer jeg rett inn i partiledermøter. Det er jo fabelaktig spennende.

Jeg har fått være en fri bråkebøtte i 12 år i World Wildelife Fund, og da ble jeg veldig oppmerksom på hvor ekstremt privilegert jeg var i en sånn rolle. Å kunne bråke og provosere og kreve, også er du omgitt av verdens snilleste demokrati som tar imot all kjeften, gir en del penger til at du skal kunne drive med det og sier «så interessent at du kaller meg en idiot,» hilsen det etablerte politiske systemet.