Vi har tatt turen innom Antirasistisk Senter og snakket med Abdulzaheer Madad og Mohamud Hersi om hva antirasisme er, og hva det vil si å være antirasist. 

Hvem?
– Abdulzaheer Madad – alle kaller ham Zaheer – er 18 år gammel og går på videregående skole i Vika
– Mohamud A. Hersi er en 25 år gammel lærerstudent som jobber på Agenda X ved Antirasistisk Senter med ansvar for sosiale tiltak.

Hva er målet til Antirasistisk Senter? 

Z: Å oppnå et rettferdig samfunn. Interseksjonalitet, likeverd og likestilling er tre sentrale nøkkelord. 

M: Alle, uavhengig av hudfarge, etnisk nasjonalitet, religion, kjønn, og andre identitetsmarkører, skal ses som likeverdige mennesker. På alle plan, menneske til menneske, men også som i at vi ikke skal ha urettferdige lover, eller at loven ikke skal praktiseres urettferdig.  

Hva er ditt forhold til Antirasistisk Senter? 

Z: Jeg er bare en ungdom som bruker tilbudet her. Så jeg henger her når det er åpent hus, blant annet. Jeg føler meg velkommen her, og har blitt kjent med mange som kan relatere til ting jeg har følt på. 

M: Jeg er ansatt her. Jeg fant senteret i en periode hvor jeg var frustrert og oppgitt. Man kjenner jo, som minoritet, rasisme på kroppen fra man er liten. Jeg nådde til et punkt hvor jeg enten måtte akseptere det, systemet er fucked og jeg får ikke gjort noe med det, eller så måtte jeg ta et tak. 

«Det er faktisk ganske særegent, at vi har ordet hver-dags-rasisme. Bare regn med det, liksom» 

Har dere en hjertesak? 

M: Antirasisme er den største hjertesaken vår. For meg er det også viktig å jobbe for at ungdommene får hjelpen de trenger, og at de ikke skal oppleve diskriminering eller utenforskap.  

Z: Min hjertesak er å skape trygghet for andre. At jeg kan bli forstått, men også forstå de rundt meg. Det skaper i seg selv likestilling og likeverd, det at vi forstår hverandre.  

M: Hvordan engasjerer du deg i det, da? 

Z: Jeg snakker mye. Oftest med ungdommer på min alder, men også for eksempel deg. Også i form av at jeg leser, for da kan jeg spre budskapet videre. 

Hvordan startet engasjementet deres? 

Z: Broren min bidro til at jeg begynte å engasjere meg. Det, og en frustrasjon over ikke å bli forstått, kanskje på skolen eller med venner.  

M: En bekjent tipset meg om jobben, så det var litt tilfeldig. Jeg var nervøs før jobbintervjuet, men det er fine folk her, og jeg følte meg hjemme allerede i intervjusituasjonen. Det ble dypt under intervjuet, folk gråter, det er fra en film, skjønner du?  

Er det noe dere merker på, ikke å bli forstått?  

Z: Ja. Jeg må forklare meg selv, og jobbe hardere enn mange andre for å bli forstått. Det er mange fordommer som blir lagt på meg, og som tas for gitt. Så må jeg liksom komme meg gjennom den skogen og si her er jeg, skjønner du?  

M: Norge er i teorien mangfoldig siden alle er forskjellige, men som minoritet er du annerledes fra majoriteten. Mange tilpasser seg storsamfunnet i forhold til måten man snakker, er på, kler seg, og så videre. Det er mye hverdagsrasisme i samfunnet. Det er faktisk ganske særegent, at vi har ordet hver-dags-rasisme. Bare regn med det, liksom. Rasisme kan være alt fra små ting som blikk, til en følelse av uvelkommenhet, til mangel på representasjon eller ikke å kunne høre til. Å gå inn i et rom og ikke føle seg verdsatt, velkommen eller ønsket. Det er følelsen av at andre kaster et blikk på deg og tenker at “der er en av de”.  

«Å være klimaaktivist og antirasist går hånd i hånd» 

Vi i Natur og Ungdom vil gjerne bli en mer mangfoldig organisasjon. Hva tror dere vi kan gjøre? 

M: Jeg tror at man generelt må bli bedre på å se klima-, rasisme- og menneskerettighetssaken i sammenheng. Klimasaken i Vesten mangler delen med at det å kjempe for klima betyr å kjempe for klima for alle, alle steder, i alle land. Det kan være vanskelig for en minoritet, altså en som er ikke-hvit, ikke- europeisk eller -vestlig, å gjenkjenne seg i vestlig klimakamp. For eksempel er det flod, tørke og ustabilitet i Somalia nå, der jeg er fra. Denne ustabiliteten og den humanitære krisen der opplever jeg som irrelevant i klimakampen her i Norge.  

Z: Jeg tror også at klassekampen er viktig her. Det går tilbake til privilegium. Ikke alle har tid og overskudd til å engasjere seg, i hvert fall ikke arbeiderklassen. Om man engasjerer seg i organisasjoner, er det frivillig arbeid. Det koster jo penger for en som ikke har tid til det, for man taper penger av å være borte fra jobb. Jeg tror det er hvorfor det for eksempel ikke er en like prioritert sak i min husholdning. Et annet element er å trekke fram saker som kan vekke minoriteters engasjement.  

M: Dessuten, om du er en klimaaktivist, vær en antirasist også. Å være antirasist og klimaaktivist går hånd i hånd. Det å være antirasist er ikke bare å ikke være rasist, men å aktivt stå imot rasisme der du bor, der du jobber, og der du går på skole. Og inkluder. Ikke skap en gruppeelitisme. Ha forståelse for at aktivisme er en modningsprosess, og alle tar den reisen i sitt eget tempo. I stedet for å dytte bort en person, kan du hjelpe dem på reisen og ha forståelse for at folk har forskjellige utgangspunkter. Selv skjønte jeg ikke søppelsortering før videregående, og det er jo ikke rart når vi ikke gjorde det hjemme. Om noen gjorde narr av meg for det hadde det bare skjøvet meg bort fra klimakampen. Da mister man en alliert. Ha et inkluderende perspektiv og praktiser det, ikke bare preach det. 

Hva tror dere får folk til, eller hindrer dem fra, å engasjere seg? 

M: Det handler om å ha tid, råd og kapasitet. Vi må ha forståelse for at andre har forskjellige ting enn deg som påvirker dem. At det er ulikt hvor skoa trykker mest. Dessuten tror jeg at det kan hjelpe å stå med folk i kampene som påvirker dem. Når de ser at de får støtte, har de mer overskudd til å bry seg om sak nummer to eller tre på lista. Så er det jo noe med at du gjerne vil hjelpe folk som har hjulpet deg.  

Faktaboks: Antirasistisk Senter

• Antirasistisk Senter er en 40 år gammel stiftelse som jobber på flere plan for at Norge skal være et flerkulturelt og mangfoldig land, og at det skal være mindre – helst ingen – rasisme. På systemnivå jobber senteret opp mot politikere med politikk og lovendringer. Senteret er også et sted der man kan få hjelp, og det er et rom for de som utsettes for rasisme. Antirasistisk Senter tilbyr ikke bare et sted der ungdommer kan føle tilhørighet og ta del i et flerkulturelt miljø, men også jobb- eller juridisk veiledning.