Det var med skrekkblandet fryd Camilla og jeg gikk gjennom tekstene som ble sendt inn. Ikke bare fikk vi inn flere titalls bidrag, det var også utrolig mange gode, kreative og spennende tolkninger. Mens noen sendte inn dikt, valgte andre å tegne. Noen sendte inn lange noveller, andre sendte inn innlegg fra fremtidige dagbøker. Sammen med Modulf Moen fra Skolelederforbundet valgte vi ut våre favoritter!

Alle vinnerne vil bli kontaktet i dag 13. november, og for topp tre i hver kategori vil Skolelederforbundet være organisasjonen som utbetaler premie. For fjerde og femteplass fikser Putsj premie som sendes hjem til vinnerne.

Vinnerne i kategorien senior ligger allerede ute på hjemmesiden vår.

Takk til alle som har deltatt, vi håper dere vil delta til neste år også. Det er ingen tvil om at vi har noen utrolig dyktige lesere!

1. plass: Anna Bye-Ribaut

Samfunnsfag 30.07.2120

8A ØSTLANDskolen

Chloe  Diaming

Oppgave til alle i åttende: Skriv tre ting du tror var annerledes  ved å leve for hundre år siden. Sammenlign gjerne med hvordan det er i dag. PS: Husk at det er meldt en middels stor storm i morgen, så hold dere inne. Alle hopp inn-ut bilene vil bli skrudd av for å prøve og unngå skader på dem.

Hundre år tilbake 

Ok, jeg må starte med å si at dette var en veldig teit oppgave. For det første tenker jeg at det som har skjedd har skjedd og det er ikke noe poeng i å bruke mange timer på å lære mer om det. Det hadde vært mye bedre om vi brukte tiden på skolen til å lære om noe som vi faktisk kunne fått bruk for. For eksempel hvordan man jakter eller reparerer et hus etter et jordskjelv eller en storm. Uansett når vi på død og liv må lære om historie kunne vi i det minste lært om noe kult, som for eksempel om dinosaurene. Ikke om hvordan menneskene som bidro til å ødelegge jorda vår hadde det. Men, jeg skal svare på oppgaven fordi mamma blir så skuffa hvis hun får melding om at jeg ikke gjør oppgavene på skolen.   

1. Jeg tror det var mye mer tidkrevende å reise for hundre år siden. Før var det ikke uvanlig at en familie hadde to biler hver som enten gikk på diesel eller elektrisitet i stedet for hopp inn-ut biler som går på magnetisme. Før i tiden kunne det oppstå køer, noe som ikke kan skje idag fordi bilene alltid går i samme fart. De funker litt som sushi som kjører rundt på et rullebånd på restauranten i byen. Hopp inn-ut bilene eies jo også av Verdenstyret og ikke av private personer som i gamle dager. Det må også ha  vært vanskeligere i gamle dager for dem som var mindreårige og avhengig av voksne for å kjøre, i motsetning til nå, hvor alle har tilgang til hopp inn-ut bilene som kjører automatisk. For meg tar det rundt 2 timer å besøke kusinen min i Nord-Norge når jeg bruker en hopp inn-ut bil. I gamle dager ville de antageligvis  brukt et fly til den samme strekningen. De sluttet med fly for rundt femti år siden grunnet ekstrem været og alle flyulykkene det førte til.

2. En annen vesentlig forskjell må være at før hadde de hundre færre år med historie å lære på skolen. De slapp å lære om hele 3. verdenskrig med atomvåpen der jordens befolkning ble halvert. Så det var sikkert mye enklere å få høy poengsum på historieprøvene. I tillegg slapp de å ha om Caeli-viruset som herjet i 30 år helt til det nå ser ut som om alle vi som lever er immune. Det dukker fortsatt opp enkelt tilfeller av Caeli-viruset, spesielt hvis det er et ekstra varmt år. Det er fordi myggen som bærer smitten formerer seg fortere i varmen. Moren min var ungdom mens Caeli- viruset herjet og hun mistet en av sine beste venner, Silje, under pandemien. Hun har fortalt om hvor grusom sykdommen er. I første fase ble balansen verre og synet litt dårligere. Man ble svekket sakte og  noen kunne gå flere måneder uten å vite at man hadde viruset. I 2. fase begynte blodet å stivne og hukommelsen ble betydelig svakere. Og hvis du skulle være så “heldig” å overleve til fase 3 klarte ikke kroppen å få inn nok oksygen, så man ble simpelthen kvalt. Silje kom et godt stykke ut i fase 2, men klarte ikke å holde ut smerten. Sykehusene hadde kollapset. Så hun tryglet Mamma om å ta livet hennes. Hun ba mamma om å forgifte henne i løpet av uken som kom, uten å si ifra om tidspunktet. Hvis mamma ikke gjorde som hun sa, sa Silje at hun kom til å gjøre det selv og det hadde hun virkelig ikke lyst til. Så en dag Mamma lagde te til Silje , forgiftet hun den. Siljes foreldre fikk aldri vite at det ikke var sykdommen som hadde tatt livet av datteren men bestevennen. 

3. Det må ha vært annerledes at ikke alle hadde de nødvendige ressursene og var fattige før. Det problemet forsvant med en gang befolkningen sank så drastisk etter Caeli-viruset, alt ekstremværet, 3. verdenskrig og all jorda som ikke kunne dyrkes på grunn av atomkrigen. For hundre år siden var det over 7 milliarder mennesker på  jorden, i dag er vi rundet 4 millioner. I dag blir alle jordas ressurser fordelt ut likt av Verdenstyret, så det ikke er noe fattigdom som før. Verdenstyret fantes heller ikke i gamle dager. Det er ganske nytt konsept som ble opprett etter Caeli-viruset roet seg. Det går ut på at det er en gruppe mennesker som blir stemt ut til å ta vare på og bestemme i verden. For 100 år siden hadde de konge og storting i Norge. 

Det var også mye større  landareal som var befolket før. Da Mormor levde sa hun at det var vanlig å dra på ferie til varmere strøk. Noe som høres helt absurd ut i idag når det kun er Norden som er befolket i med at de andre landene enten er for varme eller ligger under vann. I 2067 var det en gruppe på 34 mennesker som mente at det gikk ann å leve på Maldivene, som lå under vann, hvis de hadde en plattform over vann som ga dem nok oksygen og sprøytet inn næring. Gruppen prøvde å bosette seg på Maldivene noe som åpenbart ikke fungerte. Alle druknet grunnet en flodbølge som ødela plattformen og dermed fikk de verken oksygen eller næring. For hundre år siden visste de at vannet kunne stige som en  konsekvens av alt forurensingen, de brydde seg bare ikke nok til å faktisk gjøre noe. 

Så for å oppsummere var teknologien dårligere for hundre år siden. Befolkningstallet var ekstremt mye høyere siden 3 verdenskrig ikke hadde skjedd og Caeli-viruset ikke hadde sett dagens lys. Det var mindre ekstremvær. Det var mulig å bo mange flere steder på jorda. I stedet for å lære hvordan man kan overleve lengst mulig på denne ubrukelige jorda våre forfedre har gitt oss, må vi skrive denne teksten. Som får meg til å tenke på at hadde forfedrene trodd på forskerne for 100 år siden og gjort som de foreslo, kunne verden vært et bedre sted å leve i dag. Da hadde vi utryddet oss selv, slik vi nå er i ferd med å gjøre. 

2. plass: Marion Zerlina Totsaas.

Det store, mektige havet

2120 

Jeg puster tungt. Beveger meg opp den første, og siste sandbakken. Beina knirker under meg, men jeg er snart fremme. Bøyer meg sakte ned og løsner sandalene. Sandkornene virvler rundt meg, og jeg tar de siste, tunge stegene bort til skummet på bakken som markerer starten på havet. Det store, mektige havet som har trukket seg mange meter opp siden første gang jeg var her. Da var jeg bare fire år, men jeg husker fortsatt latteren som boblet i magen. Siden den gang har jeg vært her ofte og fulgt med på endringene, og det er skummelt å tenke på hvor mye vi små mennesker har ødelagt for det store, mektige havet. Nå er jeg gammel og sliten, men jeg kjenner et snev av iver i det jeg lar den ene foten tråkke forsiktig ned i bølgene. Slik står jeg lenge. Minner meg selv på at vi klarte det. Det gikk bra. Jeg lever, vi lever, alt lever. 

2030 – Tilda 4 år

Tordenskrallet brøler, og jeg gjemmer meg under dyna. Det blir færre og færre sekunder mellom hver gang det buldrer. Det tordner og regner nesten vær kveld nå. Jeg skjønner ikke hvorfor det er slik, for tidligere på dagen var jeg, mamma og pappa på tur ved havet i strålende sol. Det er som om tordenskrallene er en advarsel. Jeg kryper tettere sammen under dyna. Kniper øynene igjen, og tenker at slik skal jeg ligge til marerittet er over.

2120 

Jeg plukker opp sandalene, fester dem rundt de knoklete føttene mine, og trasker opp over sandbakken igjen. Snur meg og puster inn den friske, salte luften en siste gang, og begynner på veien hjemover. Det er et godt stykke gjennom den lille bygda vår og hjem til meg, men jeg kjenner at i dag kan knærne mine godt gå et stykke. Jeg tenker på hvor annerledes verden var for bare et halvt århundre siden. I 2050 var verden bare noen millimeter unna å kollapse. Så endelig, etter mange år med frustrasjon, begynte folk å skjønne, og satte inn kraftige tiltak som så vidt sørget for at alt ikke gikk dukken. Mange mennesker mistet livet, og måtte flykte under katastrofen, men vi nordmenn var noen av de heldigste, og klarte oss greit. Vi forsto endelig at vi måtte endre måten vi levde på. Visse ting er fortsatt utfordrende, men vi er på god vei mot å få planeten i balanse igjen. Et lite barn vinker til meg fra en tretopp. Jeg vinker tilbake og kjenner smilet bre seg om munnen.

2040 – Tilda 14 år

«VI HAR INGEN PLANET B!», jeg roper så lungene nesten sprekker. Likevel er det ingen reaksjon fra de voksne. Vi har ropt og skreket altfor lenge. Ropt om hjelp, og hva har vi fått? Et klapp på hodet fordi det er bra med engasjement. Jeg senker fortvilet plakaten jeg har laget og ser meg rundt. Tusenvis av unge, og også voksne, er samlet her ved Stortinget for å nok en gang forsøke å få lederne til å lytte. Varmen er uutholdelig, og det blir ikke bedre av at vi er mange trykt sammen. Det er september i Oslo, og likevel nærmer gradestokken seg trettifem grader. Noen holder en appell og avslutter med et kamprop som alle henger seg med på. Jeg møter blikket til jenta som akkurat sto på scenen. Det er ikke håp. 

2120 

Det er ikke langt igjen. Føttene er på nippet til å gjøre vondt, for sandaler er vel ikke akkurat de beste skoene å gå langt i, men det er varmt. Ikke sånn ubehagelig varmt som før, men akkurat slik det skal være når det er sommer i Norge. 

Det yrer av dyreliv rundt meg når jeg begynner på veien gjennom skogen. Her inne er det deilig og svalt, takket være de høye trærne som skygger for solen. Fuglene kvitrer rundt meg, og plutselig får jeg øye på to rådyr i en lysning mellom trærne. Rådyrene har ikke sett meg, og jeg sniker meg forsiktig vekk fra veien og inn mellom trærne for å beundre de skjønne skapningene litt nærmere. Ved et uhell tråkker jeg på en kvist, og like fort som de dukket opp, forsvinner rådyrene skremt inn i skogens dyp. 

2043 – Tilda 17 år

Noe ligger langs veien. Jeg beveger meg sakte fremover, men skvetter tilbake i det jeg skjønner at dette «noe» er et menneske. En jente ligger der med lukkede øyne. Brystet hennes beveger seg så vidt, nesten som små rykk, og jeg skjønner at dette kommer til å gå fryktelig galt hvis jeg ikke gjør noe. 

Jeg trekker pusten dypt, går forsiktig nærmere, og setter meg på huk ved jenta. Hun er litt mørkere enn meg i huden, har langt svart hår og er så tynn at ribbeina hennes synes gjennom den slitte t-skjorten hun har på seg. I hånden knuger hun en ryggsekk. Jeg forsøker å kremte stille, samtidig som jeg varsomt legger hånden på skulderen hennes. Hun skvetter ikke til, slik jeg forventer, men åpner øynene halvveis opp og hvisker nesten uhørlig. «Water..». 

Jeg forsøker å foreslå sykehus, men hun rister bestemt på hodet. I et sekund blir jeg rådvill, men bestemmer meg for å ta henne med hjem. Med min hjelp klarer hun å stable seg på føttene, og med armen min i et solid grep, og ryggsekken i den andre hånda, beveger vi oss sakte hjemover. 

Hun kollapser nesten da jeg slipper henne ned i sengen så hun kan legge seg, og jeg løper etter ett glass vann. Jenta puster tungt, men får i seg alt vannet og sier hviskende, med noe som kan ligne på et smil i munnvikene, «you saved my life..». Så lukker hun øynene igjen og legger seg ned for å hvile. Senere på kvelden våkner hun, jeg lager middag, og sørger for å gi henne både mat og vann. Hun forteller at hun heter Mika, og kommer fra Spania, men måtte flykte på grunn av tørke og stor vannmangel. Foreldrene hennes beordret henne til å dra, da de skjønte at de ikke kom til å overleve hvis de ble værende i Spania. Mika er omtrent på alderen min, og forteller at hun hørte at i Norge var det masse vann og levelige temperaturer. Vi snakker og ler masse etter dette og klokken blir mange før vi sier god natt. Neste dag våkner jeg med et smil om munnen, og slenger av meg dyna. Jeg åpner døra til rommet der Mika ligger. Øynene hennes er lukket, og jeg skal til å rope god morgen, da jeg merker at rykkene i brystet hennes har stoppet. 

2120 

Jeg setter sandalene pent på plass i gangen og rusler inn i stua. Tenker på hvor heldige vi i Norge var under, og etter katastrofen. Vi hadde aldri vannmangel, eller tørke. Alt vi fikk var ekstremvær, og mange immigranter. Så heldige var vi. 

Jeg setter meg i den store skinnstolen min. Knærne tar en velfortjent pause, øynene glir igjen, og hjertet når mål i det lange løpet.

Dagen i dag var fin. Nesten like fin som den dagen jeg var fire og kjente latteren boble i magen. Ved det store, mektige havet. 

3. plass: Asta Eikemo

Ei historie om ein hage og eit tre

For hundre år sida tenkte dei at i 2020 vil det vere flyvende biler i gatene, og rett over gatene. Dei tenkte at flyvende biler er framtida. Det var det viktigste framtida kunne bringe dei. Eg har aldri sett ein flyvende bil. Betyr det at vi er fortapt? At heile vår notid, som tidligare var framtid, er mislykka? Kva slags biler tenkjer vi at skal køyrast om hundre år frå no? 2120. Det er eit høgt tal, for høgt på ein måte. 2120, det symboliserer berre roboter og glinsande metall og utrulege elektroniske oppfinningar. Om hundre år er det berre el-bilar. Ja, det er jo det dei seier. Om hundre år er det ikkje bilar i det heile tatt. Draumen om den flyvende bilen gjekk godt i dass og menneskja gav berre opp heile ideen om bilar. Like greitt.

Om hundre år fyller eg seksten. For eg kan ikkje bli vaksen før dei vaksne blir det. Eg kan ikkje bli eldre enn den eldste. Om hundre år går verda framover – eller helst bakover. Om hundre år skjønner vi at vi ikkje må finne ut nye ting for å få ting til å gå, men at vi derimot må finne fram dei gamle tinga. Dei tinga som ikkje gjorde nokre skade. Om hundre år sit eg og tenkjer på kva som vil skje, korleis vil verda sjå ut hundre år frå då av. Det er det som gjer det så forvirrende, det er det som gjer det så fortapt. Vi vil kanskje igjen sjå på gamle idear, gamle moglegheiter, men på eit tidspunkt kjem vi til å gløyme kvifor vi i fyrste omgang gjekk vekk i frå den ideen.

Om hundre år fyller eg seksten og er den einaste igjen. Spørsmålet er berre kva som vil skje dei nittini åra mellom no og om hundre år. Har eg allereie fylt seksten ein gong? Fylt tyve? Femti? Har verda gått under innan hundre år? For så å stå opp igjen då eg sparka til ho og skreik til verda at ho ikkje kan gi opp, at ho er nøydd til å stå imot alle idiotane som prøver å øydelegge ho. Alle dei vaksne som er yngre enn meg, enno eg ikkje ein gong er fylt seksten. Er det det eg har gjort innan dei neste hundre åra? Sparka og skrike til jorda? Redda min eigen heim, endeleg?

 Kanskje er hundre år det same som hundre dagar, som jo er det same som i morgon. Kanskje eg om hundre år seier at olje er dumt og fly er unødvendig. Kanskje ingen høyrer på, hvertfall ikkje nok til å gjere noko med det. Kanskje forsvinn nok ei art frå vårt artsregister på denne dagen om hundre år, og statsministeren seier at jaja, det var vel berre eit lite innsekt. Kanskje vi om hundre år ikkje forstår kor stort eit lite innsekt er.  

Men eg veit jo ikkje ein gong korleis i morgon ser ut.

Snart kan vi sjå ut vindauget å sjå himmelen, graset, havet dyra, – ja, menneskene også – gulne bort, dei visner og det skjer så fort at vi kan sjå det. Fyrst bøger himmelen seg ned, saman med graset som har stått slikt og hengt ein stund, så kan vi sjå dyra bli mørkare i augene, sjølve himmelen drypper ned på oss og vi står der, naturvernaktivistar, forskare, spådamer og nikker samtykkjende på hovudet. Mens statsministeren, og alle dei andre får panikk. Kva er det som drypp ned i håret deira? Kva er det som skjer med dyra som berre visnar bort? Kvifor kjenner dei på denne ekle, faretrugande kjensla? Jo, det er verda som snakkar. Har dokker ikkje høyrt det før? spør vi som står der og nikker. Har dokker ikkje kjent varmen som har kokt frå ei illsint planet? Og statsministeren ber spådama: Sei at framtida er lys! Sei at alt er over om hundre år! Og spådama veit ikkje kva ho skal gjere, ho kan ikkje lyge, og på ein måte er jo alt over om hundre år. Det er inga framtid, seier ho, det er ikkje noko om hundre år. 

Boom. Statsminister hiver etter pusten og reiser seg i senga. Ho er sveitt og redd, var det nokon som skreik? Var det nokon som brølte til ho? Det einaste ho hadde høyrt var eit langt, høgt skrik frå mange mennesker. Endeleg blei statsministeren vekka av klimabrølet. Snart ville ho også forstå det. Snart ville ho forstå at det er ein forskjell mellom å høyre eit skrik og å høyre etter på eit skrik, og at dette skriket ville plage ho heilt til å høyrde etter på det. Statsministeren ville snart skjønne at dette var eit skrik om hjelp – eit skrik i fortvilelse og redsel – det var nokon som trong ho. Heile verda trong ho. Det var visst snakk om liv og daud. 

Eg sit i hagen min om hundre år. Eg sit og ser på eiketreet som eg planta i går. Det er faktisk eit tre no, og ikkje berre ein kvist. Det kjem ein svak bris og slår meg i det grå håret mitt, og eg kjenner meg kald, men det er likevel ikkje kaldt nok. Eg tenkjer på kor bra det er å ha hage. Kor bra det er å ha eit tre i hagen sin som står slik og veks. For hundre år sida, tenkjer eg, hadde eg aldri trudd at nokon kunne ha ein hage lenger. Godt at dei riktige vala blei tatt, kjem eg til å tenkje om hundre år. Godt at det aldri blei noko bru mellom Stord og Os. Det er godt å tenkje på at det ikkje lenger er olja som held landet mitt gåande. 

Eg sit der i hagen min og veit alle desse tinga. Og det kryr meg. Eg veit alle desse tinga som eg aldri forsto for hundre år sida, eg har sett alle desse hendelsene som ikkje hadde skjedd da eg enno var tenåring. Og eg digger det. Eg digger å sitje der i hagen med det kvite håret mitt, som enno er tykt, med ein kaffikopp i handa og vite ting. Endeleg visste eg alt. Ja, alt som var verdt å vite i det minste. Og sjølv om det er litt for varmt så hender det fortsatt at det snør om vinteren, og det er det som held meg levande, tenkjer eg. Det er det som gir meg glede.

Trass i fins ikkje hundre år. Hundre år er berre noko vi seier. Noko som er langt unna. Hundre år er mitt neste liv og verdas neste moglegheit. Det er det vi seier til borna for at dei skal få ein sjanse til å glede seg, og dei som vi seier til ungdommane for skremme dei. Hundre år er det vi seier til dei gamle for å misunne dei om at nokon framleis skal leve lenge. Om det er ein misunnelse i det heile tatt, da. Hundre år er ingenting. Kvart hundrade år starter jorda på nytt, og det kan jo vere veldig mykje, eller ingenting. Hundre år er ei historie om ei hage og eit tre og eit skrik. Eller noko.

4. plass: Oda Husby.

Moder jord er død 

Idet jeg hører ytterdøra gli igjen bak meg, tar jeg av meg oksygenmasken med et lite klikk.  Jeg setter meg ned på gulvet og drar av meg de tykke gummistøvlene. I speilet på veggen  møter jeg mitt eget blikk. Jeg blir stående å studere personen som ser tilbake på meg. Blek,  porselen-aktig hud, de røde merkene etter masken som strekker seg over neseryggen  vitner om en lang dag utendørs. Når jeg tar av meg de tykke vottene, blir to slitne, krokete  hender blottlagt. Huden, som beskyttes av vottene til nesten en hver tid, er glatt og blek,  som et spedbarns. Disse hendene, som i syv år har arbeidet langt over evne, kun for å holde  meg i live. Drar ut røtter, fanger småvilt og klatrer i døde trær som som svaier i vinden. Det  har vært hverdagen til meg og hendene mine i syv år.  

Da ble det, av helsemessige årsaker, lagt ned forbudt mot å dyrke jorden. Forbudet satt en  strek over alt som kunne kalles håp. Nederlaget var et faktum. Sånn jeg ser det, var det den  siste dagen det bodde siviliserte mennesker på jorden. Desperasjonen tok overhånd. Over  natten utviklet vi oss til en ukontrollerbar masse av kaos, angst og panikk. Utvandringen  begynte for alvor. Det som startet som diffuse forskningsprosjekter utviklet seg til å bli  menneskehetens redning og eneste utvei. Forbudet ble begrunnet med at jordbruket hadde  flere skadevirkninger enn fordeler. De få avlingene som ville vokse var fulle av sprøytemidler  og annen gift. Siden den tid har over ni milliarder mennesker reist til andre planeter. Utifra  mine beregninger vil det da være omkring to milliarder av oss igjen. Man skulle kanskje tro  at dette ville gi oss som ble igjen, gode livsvilkår. Men med tanke på de knappe ressursene  vi har tilgjengelig, kategoriseres dette som overbefolkning. Dette har ført til utallige  sultkatastrofer, vannmangel og blodige interessekonflikter.  

Med de ni milliardene, forsvant alle tanker om samarbeid, enhet og sosialisme. Struktur,  velferd og vekst, har jeg også sett lite til i løpet av de siste årene.  

Jeg reiser meg opp og setter kursen mot kjøkkenbordet. Jeg skrur på radioen og lar blikket  gli ut mot de tunge skyene utenfor vinduet. De gjør seg klare til enda et kraftig regnskyll.  Radioen knitrer en god stund før noen diffuse stemmer dukker opp. Denne skranglete  boksen med antenner er den eneste formen for menneskelig kontakt jeg har. Med en gang  dette begynte avgjorde jeg at jeg skulle holde en viss avstand til andre. Interaksjon ender  som oftest i væpnede konflikter over ressurser eller landområder. Jeg får som oftest kun  inn sendinger fra andre bebodde planeter. Der snakkes det om hvem som har den  grønneste gressplenen, de flotteste blomstene eller de sunneste grønnsakene. Jeg fnyser.  

De prater som om det ikke finnes noe viktigere enn grønt gress og røde roser. For meg  virker denne praten om disse uviktige tingene, som et bevis på at de har gått videre. Den  blå planeten tilhører fortiden. Tellus er glemt. Sammen med fremtiden, ligger moder jord  gravlagt. 

5. plass: Henriette Harkestad Alvheim

Dagbok innlegg dag 47 i 2120

Noen dager er triste og grå andre dager er himmelen blå med få skyer på. Sånn som dagen i dag.

Vi sitter ute på terassen med planter vi sådde for noen år tilbake. De gir oss frokost, middag og kvelds. Vi ser ut over boligheltet og tenker på bestemor som levde et helt annet liv for bare 20 år siden. Hun hadde sitt egent hus langt utpå landet. Hun hadde skyr som gikk å beitet, hva nå enn det var og griser slike vi ser på film. Hun levde et liv med årstider og værmeldinger du ikke ble overrasket over.

Den dag i dag sitter jeg her på terrassen min og planter min egen mat, samme mat som bestemor kjøpte på butikken. Butikken husker jeg fra når jeg var liten, jeg var med å kjøpte inn mat når vi trengte det. Det var et stort utvalg av alt mulig rart fra hele verden i en liten bygning. I dag er ikke det mulig på grunn av alt vi må ta hensyn til med miljøet og klimaet.

Jeg har min personlige drone som flyr bort til nærmeste «drotikk» å henter det jeg skal ha. Det kan være alt fra klær til drikke til noen nye møbler.

Bestemor fortalte meg noe veldig viktig noen dager før hun forlot oss. «Ikke la roboter styre alt, da mister vi kontrollen over hva som en gang var vårt.»

Jeg tenker ofte på hva hun sa, og jeg har gjort alt jeg kan for å stri imot. Jeg leser bøker om fortiden, trener selv, dyrker mat og holder kontakten med familie og venner ved å gå på besøk til hverandre.

Visst bestemor hadde levd den dag i dag hadde hun blitt så sint at det oste røyk ut av ørene på henne maks 3 ganger for dagen, og jeg tuller ikke. 

Her jeg bor jobber det roboter som ligner på oss, men med smartere hjerne og ikke behov for hvile. De drar rundt om på hele bygningene og fikser opp i alt som ikke er i orden. Sist gang bestemor var på besøk fortalte hun at huset jeg bor i lignet på New York når hun var liten. Alt er så stort og høyt at du ikke kan finne et lite hus helt for seg selv. Jeg kan ikke forestille meg et hus på under 25 meter, de har vel alltid sett slik de ser ut i dag? Store og høye, planter på terrassene, mange vinduer og broer fra bygning til bygning?

Bestemor fortalte meg en gang at når hun var liten var hun med på protester hvor de kjempet for at det ikke skulle hentes opp olje fra langt nede i sjøen. Hun var en av de som kom opp med nye ideer for å gjøre samfunnet litt bedre. Hun var med og støttet black lives matter protesten fordi at alle skal ha like rettigheter uansett hvor de komme fra, fortalte hun. Noe jeg er enig i. Alt dette hadde jeg aldri hørt om får hun fortalte meg det.

Det er som at verden har tatt et steg videre og vil ikke ha kontakt med fortiden, det eneste vi tenker på er framtiden. En ting jeg har lært opp igjennom er at historien gjentar seg, for å gjøre noe med dette må vi bryte ut av kretsløpet vi befinner oss i. Vi må finne et nytt kretsløp som generasjonene foran oss har kjempet for i over 100 år. 

Takk bestemor for hva du lærte meg om din tid og tiden før du ble født.